I dag lanserte Arbeiderpartiet sine mål for skolen med 10 punkter som skal gjøre skolene våre bedre. Dersom du er interessert i å lese hele planen, kan du gå til denne linken

Jeg ser at det fokuseres mye på bedre tid for lærere og elever og mer ro i klassene, tilhørighet i en fast klasse og flere lærere/andre yrkesgrupper inn i klasserommene. Dette er svært viktig for å få en bedre skolehverdag for elever og lærere. Jeg håper det blir slutt på de åpne klasserommene uten vegger, har aldri hatt tro på at folk lærer bedre i åpne lokaler.

Det som likevel opptar og engasjerer meg mest er det som blir tatt opp under punkt 3 i Arbeiderpartiets plan for skolen; 3. Rett og plikt til etter- og videreutdanning. Her sies det: “Læreren skal være oppdatert på fagene sine og ha evne til å lære bort. Vi vil styrke lærerutdanningen gjennom økt spesialisering og bedre pedagogikk- og praksisopplæring. Det skal være gode ordninger for etter- og videreutdanning. Alle lærere og lektorer skal ha rett og plikt til å holde seg faglig oppdatert.”

Slik den norske skolehverdagen er lagt opp, så er mesteparten av undervisningen basert på ren formidling fra 1 stk lærer til mange elever. Det er derfor så utrolig viktig at denne læreren faktisk er en FORMIDLER. Jeg opplevde selv gang på gang gjennom mine skoleår og studier at hele klassen gruet seg til timer. Rett og slett fordi formidleren var en mumlende, uklar, fjern og uinteressert person som stod foran oss og skulle lære oss noe vi ikke greide å gripe fatt i.

En lærer kan forandre livet til et barn/ungdom. En lærer kan skape interesse for et fag, gi utfordringer, motivere, støtte og spre kunnskap til elevene. Det er et enormt ansvar å være lærer og det passer ikke for alle. Vi kan ikke lenger stole på menneskets selv-innsikt for å velge ut hvem som skal få bli lærere.(Menneskets selv-innsikt er ikke bestandig godt utviklet, se bare på de innledende rundene i Idol og “Skal vi danse”….)

Mange av de lærerne vi gruet oss mest til å ha på skolen, var kunnskapsrike og hadde fått gode karakterer fra lærerskolen eller universitetet. De kan sin teori, men hadde ikke personligheten til å være en “historie-forteller” – en ekte formidler.

Det hjelper ikke om du kan all verdens bøker på rams eller har enorme kunnskaper, hvis du ikke greier å sette deg inn i elevenes situasjon, ikke greier å se dem i øynene og snakke klart og med et språk som de forstår. Jeg tror nok mye kan rettes på ved hjelp av en bedre pedagogikk- og praksisopplæring. Men det viktige er at vi får et system på lærerutdanninga(og for Praktisk pedagogisk utdanning) hvor lærerstudenters evne til å lære fra seg blir vurdert. Hvor de som ikke egner seg, ikke får godkjent karakter og hindres i å slippe til i skolen. Og ingen utdannede lærere skal få gå rundt og bruke det samme undervisningsopplegget mange år på rad, uten oppdateringer og ny motivasjon. Skal du engasjere andre så må du være engasjert selv! Dette gjelder spesielt barn og unge, som fort gjennomskuer folk som ikke gir av seg selv 100%.

Jeg håper Arbeiderpartiet følger opp denne planen og blir enda mer konkret framover. Gode intensjoner er bra, men hvordan dette skal gjøres i praksis er det mest spennende. Jeg håper man greier å skape et samarbeid mellom kommuner, fylker, forbundene og høgskoler/universitet der det kan tilbys egne kurs og videreutdanningstilbud til lærere.

Vi trenger en skole der alle barn og unge får muligheten til å bli sett, der de får utviklet sine ulike talenter og får utfordringer og motivasjon til å lære. Jeg registrerer at Høyre vil ha karakterer inn i skolen fra en tidlig alder. Jeg tror ikke press fra karakterer og muligheten for at man må gå om igjen et skoleår – mens resten av klassekameratene går videre – er det riktige for et barn. Vi må heller gi det barnet ekstra mye tid og hjelp til å ta igjen de andre og forsøke å finne nye måter å motivere barn til læring.

Vel, det var mine tanker rundt de 10 målene for læring som ble presentert i dag.
I mine øyne er livslang læring en del av livet, hvis jeg ikke lærer noe nytt så stagnerer jeg, da utvikler jeg meg ikke og blir et enda (bedre?) menneske. Så nå går jeg bare og venter på første forelesning på HINT denne høsten :-)

Det er vår og eksamenstid for studenter i hele landet. Snart vil nye kull med ferdigutdannede sykepleiere komme ut i arbeidslivet. Men vet de som tar beslutninger om oppgaver i helse-Norge nok om hvilken kompetanse en sykepleier innehar som ny-utdannet?

Jeg har flere venninner som er ferdigutdannede sykepleiere i dag og kjenner noen som snart skal slite seg igjennom de siste eksamene i studiet. Felles for dem alle er at deres forventninger til studiets oppbygning avviker klart fra hva de faktisk lærte i løpet av studietiden.

I denne artikkelen fra ”Norsk Sykepleierforbund”:http://www.sykepleien.no/ikbViewer/page/sykepleien/vis/artikkel-nyhet?p_document_id=190582/ settes søkelyset på deres bekymring rundt studiets manglende fokus på anatomi og fysiologi. De er bekymret fordi disse fagene er grunnleggende basiskunnskaper som studiet pr. i dag legger alt for liten vekt på. Gode kunnskaper i anatomi og fysiologi vil være avgjørende for kvaliteten på en sykepleiers observasjon av pasienten, forebygging av komplikasjoner, benyttelse av avansert medisinsk utstyr eller rådgivning/veiledning av pasienter ang. deres helse.

Ifølge studieplanen til "HINT”:http://www.hint.no/content/view/full/19643/ – Høgskolen i Nord-Trøndelag – vil en sykepleierstudent ha en arbeidsmengde i det 3-delte faget ”anatomi, fysiologi og biokjemi” beregnet til 12 av totalt 180 studiepoeng fordelt over de 3 årene studiet varer. (12 stp delt på 3 fag delt på 3 år= 1,33333 studiepoeng på hver av disse fagene pr studieår.)

Dette synes jeg høres veldig lite ut, jeg forstår ikke hvordan dette kan være nok til å bruke denne kunnskapen som grunnmur i sykepleierens arbeid. Jeg er også ganske skremt av hvor lite farmakologi (i dette tilfellet er betydningen av ordet = læren om effekten av medisiner på mennesker) sykepleierstudenter har i løpet av disse 3 årene. På HINT har studentene et fag som kalles ”Generell patologi, sykdomslære og farmakologi” som tilsvarer bare 24 av studiets 180 studiepoeng. I dette 3-delte faget er det absolutt minst farmakologi og flere jeg har snakket med mener at utdanningen ikke gir dem nok kunnskap i forhold til hvor stort ansvar en sykepleier i dag har når det gjelder medisinering.

Hvordan kan en sykepleier med så lite kunnskap i farmakologi se faresignalene ved overmedisinering, ved allergiske reaksjoner eller ved bivirkninger som kan oppstå for pasienter som tar flere ulike medisiner og hvor helsetilstanden raskt endrer seg? På et sykehus vil manglende kunnskaper kanskje kunne løses ved at man kan tilkalle leger ved bekymring rundt en pasients reaksjoner på medisiner. Men på feks. sykehjem rundt omkring – hvor sykepleiere ofte har ansvaret for en stor gruppe med pasienter alene – må det være en umulig oppgave å oppdage problemer knyttet til medisinering så tidlig at pasienten ikke får forverret sin helsetilstand. Bivirkninger fra medisinering kan være svært alvorlig og gi varige skader, i verste fall føre til dødsfall som kunne vært unngått.

Jeg mener helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hansen må se nærmere på hva vi lærer sykepleiere og vurdere å øke de biologiske fagenes betydning i studiet. Sykepleiernes utdanning må stå i forhold til de nye ansvar og roller som yrket har fått de siste årene og tilpasses nye medisiner og behandlingsformer. Sykepleiere med god kompetanse i anatomi, fysiologi og farmakologi vil være en stor styrke for helse- og omsorgssektoren. Jeg mener dette vil forebygge mange sykdomstilfeller og øke kvaliteten i helsevesenet vårt.

Hva mener du? Vil du stole på at en nyutdannet sykepleier med totalt 5 dagers undervisning i medisinlære har ansvaret for medisin-inntaket ditt – eller for dine gamle foreldre/besteforeldre på sykehjemmet?

Jeg har en oldemor og en bestemor som jeg beundrer stort, men trenger ikke å stemme Frp for det. Jeg er FOR likelønn jeg også, men er ikke en tilhenger av Siv Jensen for det.

Siv Jensen er en dyktig taler, det skal hun ha. Flott at hun tok opp likelønn i talen sin, men det er jo en sikker vinner å fronte noe slikt. Hvor mange er vel imot likelønn? Problemet er at jeg ikke tror politikken til Frp vil føre til bedre lønninger for kvinner.

Problemet er at Frp ønsker å avskaffe fagforeningene, de ønsker å la markedet rå og de vil at alle skal være sin egen lykkes smed her i livet. Hvorfor tror Siv at firma som skal drive helsetjenestene i Norge kommer til å gi sine ansatte mye mer lønn enn det staten gjør i dag?

Alle liker vi hverdagshelter, det skaper entusiasme og beundring hos folk flest når slike personer blir trukket fram. Men politikk handler mest om de som IKKE er ressurssterke, har engasjement og initiativ. Det handler mest om hvordan vi tar vare på de svake, de eldre, de som ikke takler et markedsrettet arbeidsliv eller en masse krav. Jeg tror vi alle vil få en litt hardere og tøffere hverdag, litt vanskeligere, litt mer egoistisk og mye mer å holde styr på for hver enkelt med Frp ved roret i Norge. Men de som tar feil valg eller som er uheldige – blir syke eller mister fotfeste i livet – vil tape stort dersom Frp får bestemme.

Nå har vi sett hvordan samfunnet i USA har blitt med en politikk som ligner sterkt på Frps ideer og visjoner. Nå begynner amerikanerne å innse at de trenger en ny kurs, mer styring og mer tanke for fellesskapet og samfunnet. Nå begynner Obama og demokratene å nærme seg den nordiske samfunnsmodellen fordi de innser at alle vinner på at vi begrenser antall mennesker som faller utenfor i samfunnet.

Midt i en stor økonomisk krise som ingen av oss greier å se utfallet av så trenger vi et samfunn hvor vi står sammen og tenker på hverandre. Det handler ikke bare om meg meg meg, penger penger penger – sånn som Frp står for. Tror vi får et kaldt og egoistisk samfunn med Frp. De skjønner ikke at det er utrolig mye som aldri kan måles i kroner og øre.

Så ser det ut som regjeringens forslag til ny og strengere straffelov blir en realitet. Endelig!!! Synes det er helt horribelt at man etter å ha drept en person har kunnet slippe ut etter 3-5 år eller kanskje mindre – med litt god oppførsel i løpet av soningstiden.

Fengselsstraffer skal jo både ha avskrekkende virkning og holde den kriminelle borte fra resten av samfunnet slik at vi andre kan gå trygt rundt omkring. Det er vel også meningen at den kriminelle skal bli rehabilitert av å sitte i fengsel, men dette vet vi ikke fungerer. Det er bare å se på rullebladene til de kriminelle for å se at fengsel ikke forbedrer noen, heller motsatt.

Jeg synes det er riktig at vi skjerper straffenivået for alvorlige forbrytelser, men synes vi skulle høynet straffene mye mer. Det er helt ufattelig at noen som voldtar kvinner eller misbruker et barn seksuelt kan bli dømt til mindre straff enn en person som smugler sprit eller narkotiske stoffer inn i landet.

Grove forbrytelser handler mye om hvor ille det står til inne i hodet til en person som kan få seg til å forgripe seg eller utøve vold mot andre mennesker. Det er dette jeg synes er skremmende; det virker ikke som om vi prøver å forandre disse kriminelles syn på seg selv, på sin forbrytelse. Jeg kan ikke se at det systemet vi har i dag greier å øke deres evne til empati og gir dem respekt for andre mennesker. Vi bare putter dem inn på et rom og låser døra. Rehabilitering er ikke å snekre paller eller jobbe i vaskeriet, det er å forandre måten disse personene tenker på.

Så hva gjør vi med kvaliteten på soningen? Hvilke tiltak innenfor kriminalomsorgen kan vi bruke for å forandre kriminelles tanker, deres syn på seg selv og verden rundt seg? Hvilke tilbud finnes i dag og hva er planene for fremtida? Utrolig vanskelig, men jeg tror rehabilitering MÅ skje inne i hjernebarken, vi må tenke nytt for å bekjempe den økende volds-kriminaliteten.

Vil gjerne ha innspill på dette fra andre. Hva mener du?

Som Ap medlem håper og tror jeg selvsagt at vi fortsatt får en rød-grønn regjering etter valget til høsten. Likevel må jeg si at jeg er litt forundret over Erna Solbergs utrolige selvtillit på Høyres landsmøte. Hun representerer det eneste partiet som vil samarbeide med Frp for å få til en borgerlig regjering – ja, det er sant. Det gir henne og Høyre selvsagt mer makt enn det oppslutningen på meningsmålingene viser i prosenter. Men mener virkelig Erna Solberg – i et tenkt tilfelle hvor disse to partiene skal danne en regjering – at Siv Jensen ville gitt fra seg selve sjefsjobben til Erna?

Frp har tørstet etter å komme til makta (til tross for at jeg tror de fungerer best når de får oponere og protestere. Ansvar og å regjere er et tungt ansvar for noen som snur kappa etter vinden) i mange år og har nå på siste meningsmåling gjort for NRK en oppslutning på 27,7 % mot Høyres 11,9%. Høyre ligger ann til å få sitt dårligste valgresultat noensinne, likevel går Erna ut og sier hun skal bli statsminister? Hmmm… som tilhenger av de rød-grønne er jeg mest opptatt av hva vi kan gjøre med 4 nye år. Jeg tror at folk har forstått at egoisme- og grådighetskulturen, det markedsskapte forbrukssamfunnet, skyhøye lederlønninger og enorme opsjoner har skapt finanskrisa. Jeg håper og tror at folk ved valget ønsker fellesskap, samhold, likeverd og like sjanser for alle – uansett hvem foreldrene dine er.

Samtidig er jeg SÅ nysgjerrig på om det er mulig! at jeg gjerne vil høre Siv Jensen si høyt og tydelig – ja gjerne rope det ut gjennom media – at hun gir opp statsministerjobben til Erna. Ellers tror jeg Høyre-velgere kan skrote Ernas våte drømmer med en gang.

Jeg må forresten si at jeg hadde trodd bedre om Høyre enn å selge seg til Frp. Går vi inn på sakene og sammenligner Høyre med Frp så er det store forskjeller, på noen områder er de helt uenige. Likevel åpner Høyre for samarbeid med hvem som helst på borgerlig side – så lenge det kan skaffe dem makt. Det får meg til å se Høyre som et parti som bare vil ha makt – koste hva det koste vil. Sakene har mindre betydning, bare de får sitte i regjering igjen. Beklager, men det inngir ikke respekt å ha så svak ryggrad. Hadde Høyre stått imot Frp og bare sett mot Venstre og Krf så hadde jeg uansett ikke stemt på dem… men de hadde i det minste hatt litt selvrespekt igjen.

Henrik Asheim fra Unge Høyre skriver i sin TV2 blogg på denne adressen at SVs landsmøtevedtak om å forby nye alternativer til den offentlige skolen har blitt litt for sosialistisk (?) for Kristin Halvorsen, Bård Vegard Solhjell og tidligere partisekretær i SV; Bente Sandvig. De har iflg. Asheim gått ut mot dette vedtaket og Sandvig har skrevet i en artikkel i Vårt Land at oppslutning om fellesskolen må man vinne gjennom argumentasjon og en skikkelig satsing, og ikke gjennom å forby alternativer.

Jeg må innrømme at bloggen til unge Asheim provoserte meg. Har ikke Unge Høyre annet å pirke på enn hvorvidt noen i SV er delvis uenige i metodene for å nå et mål? Det har da vært mange andre ting SV innad har vært mye mer uenige om! Selv om jeg syntes at dette var en fillesak å blogge om for unge Asheim, så ble jeg nok provosert til at jeg skrev en kommentar på bloggen hans, bare for å bruke bloggen hans til å vise hva jeg mener om felleskolen. Du kan lese kommentaren nedenfor:

Svar til Unge høyres Henrik Asheim:

Skal vi prøve å oversette dette for deg? Tror nok ledelsen i SV og Bente Sandvig er enige med SVs landsmøte i at skolene i Norge skal være et åpent tilbud for alle, en fellesskole som gir like rettigheter til alle skolepliktige i Norge. Dette er jo den beste måten å skape et samfunn med mindre klasseskiller for folk! Der er det mulig også for de uten ressurs-sterke foreldre å få en god utdanning. Et felles offentlig skolesystem er fordelaktig for samfunnet som helhet og for hver enkelt person. Det viktigste vi kan gjøre for framtidens unge er å ha en offentlig skole som tar vare på hver enkelt elev og greier å formidle kunnskap og verdier, etikk, god gammeldags folkeskikk, motivasjon og inspirasjon til hver enkelt elev. Ingen lett oppgave, men jeg tror ikke dette skjer på en bedre måte på en skole der noen skal tjene penger på at barnet ditt skal utdannes!

Halvorsen, Solhjell og Sandvig ser ut til å mene at man kan oppnå et ja til den offentlige fellesskolen ved å overbevise folk, istedenfor å svinge pisken med et forbud. Trodde Høyre ville syntes det var schnasne greier å gi folk valgfrihet – la dem selv få alle fakta og komme fram til en beslutning istedenfor at staten kommer med et forbud…

Du må kunne komme med noe bedre enn det her unge Asheim, det må da være andre saker du kan blogge om enn en bitteliten uenighet (om metoden for å nå et mål) i SV?

Så er Kristelig folkepartis landsmøte over for denne gang. Kanskje har dette landsmøtet staket ut framtiden for Krf mer enn enkelte i partiet hadde forutsett – og i en retning som deler av partiet ikke hadde ønsket. Det har nærmest vært uinteressant hvilke andre saker Krf har vedtatt på landsmøtet – etter at de vedtok å endre den nye ekteskapsloven. De ønsker å fjerne muligheten for at homofile kan gifte seg på lik linje med heterofile.

At landsmøtet i Krf ikke har kommet lenger i sin modningsprosess når det gjelder aksept av homofiles rettigheter er tragisk – kanskje hovedsaklig for partiet selv. For selv om ikke absolutt alle i Norge har akseptert homofili, har det spredt seg en generell forståelse og bekreftelse blant folk for at homofile ikke kan “kureres”. Homofili er ikke en sykdom, men en naturlig del av et samfunn med mangfold og ulikheter.

Dermed er det ikke mange velgere å vinne på å være fordomsfulle og diskriminerende. Krf styrker sin posisjon blant de konservative kristne ved å si nei til den nye ekteskapsloven. Men de taper så mye mer. Fordomsfulle velgere finnes det overalt. Selv om en del er enige med Krf i synet på ekteskapsloven, vil bare et fåtall stemme Krf kun pga. denne saken. Samtidig vil saken føre til at partiet taper mange av sine egne liberale velgere. De vil trolig se til andre borgerlige partier eller kanskje til og med se til venstresidens felleskapstanker istedenfor å følge Krf videre.

Den gryende valgkampen som såvidt har begynt har nærmest vært blottet for debatt om grunnleggende verdier. Her hadde Krf en gylden mulighet til å fylle et tomrom, til å sette en dagsorden i valgkampen som ville gitt dem mange nye velgere. De valgte fordommene isteden for nestekjærlighet, raushet, støtte til de svakeste i samfunnet og fellesskap. Etter den beslutningen hjelper det lite at de ønsker å opprette mengder med mobbeombud – de har allerede utropt seg selv til mobbere.

Ingen kan hevde at folk flest er uengasjerte! Aldri har det vært så mange støttegrupper og meninger ute på nettet som nå. Men få av dem handler om politiske spørsmål eller saker av virkelig betydning – hvis du da ikke er av dem som blir dødelig syk av å innta en paprikabit på et stykke ferdigpizza :-)

Hvorfor engasjerer folk seg i støttegrupper for hvem som skal stemmes ut av Paradise Hotel? Hvorfor bruker folk tid på å diskutere Britney Spears eller andre kjendisers privatliv på nettet? Hvorfor sitter folk oppe til langt på natt og stemmer på sin favoritt-countrysanger på Svisj, men orker ikke engasjere seg i viktige beslutninger i sin kommune – som vil ha direkte innvirkning på deres hverdag?

Jeg tror ikke det er fordi folk flest ikke bryr seg om hva som skjer med dem. Jeg tror det er fordi politikere i lang tid har fjernet seg såpass fra folket at folk tar avstand fra dem. Politikere har i lang tid snakket med for mange fremmedord, for mange politiske “faguttrykk” og ikke klart å komme til kjernen i budskapet sitt, slik at det har vært enkelt å forstå hva de sier. De har ikke greid å forklare på en enkel og grei måte, med få ord, hvilke konsekvenser de ulike beslutningene som tas vil ha for deg og meg.

Dermed har mange ikke satt seg inn i hva politikernes valg vil bety for dem personlig – før etter at beslutningene allerede er tatt. Da oppdager man at de vil ha betydning for ens privatøkonomi, begrense feks. omsorgstilbudet i kommunen eller forverre den veistrekningen man kjører til jobb hver dag. Først da våkner man og begynner å protestere. Kanskje offentlig, med leserinnlegg i lokalavisa – men ofte blir det bare frusterte diskusjoner mellom venner og kjente, hvor man klager på hvordan det har blitt – uten at man gjør noe mer med saken.

Alt dette engasjementet for uvesentlige saker, tv-show og kjendiser er en måte å mene noe på en enkel måte. Valgene er ofte enkle, lette å sette seg inn i – skal Grandisen være med eller uten paprika? Det er ikke nødvendig å lese mange rapporter, sette seg grundig inn i vanskelige saker og tolke en mengde politikeres utsagn for å ta et valg i en sånn sak. Og det er lett å vise hva man mener – trykk på en knapp og ta ditt valg.

Vi har i lengre tid hatt distansering til politikere – de er på en måte blitt en egen sekt, en gjeng som mange ikke ønsker å bli involvert med. Politikere har vært for redde for å si hva de faktisk mener, for uklare i uttalelser og for runde i kantene. Mange politikere virker som om de ikke tør “snakke fra levra” og ta et bastant og lett-forståelig standpunkt.

I tillegg har det vært et syn på politikk som mindre viktig i forhold til markedets og pengenes makt i samfunnet. Finanskrisa har nok ført til at flere har revurdert dette synet. Når vi ser hvordan myndighetene i USA og spesielt administrasjonen til George Bush har påvirket utviklingen der, så ser man at politiske beslutninger faktisk har betydning. Ihvertfall har det betydning at riv ruskende gale beslutninger blir tatt.

Derfor har jeg et lite håp om mer engasjement for viktige saker framover. Jeg tror finanskrisa har forbedret folks syn på politikk en anelse, den har gitt oss litt mer tro på staten og dens makt. Dermed tror jeg vi vil se at folk blir mer engasjert, det er ikke lenger så likegyldig hvordan, eller om man i det hele tatt stemmer ved valg. Det virker ikke lenger helt umulig å heve stemmen når viktige saker tas opp.

Det er nå vi har sjansen. Det er nå vi har muligheten til å vise hvor viktig politikk kan være og å øke engasjementet blant folk. Men da må vi snakke så folk forstår, vi kan ikke være redd for å ta opp vanskelige saker. Vi må uttale oss og ta standpunkt i saker samtidig som vi gir gode og forståelige forklaringer på hvorfor vi mener som vi gjør.

Det beste vi som (lokal)politikere kan gjøre er å være ekte mennesker, være oss selv 100% og ikke forsøke å få alle til å like oss.