Nok en gang er det valgkamp og stortingsvalg. Mens politikerne roper over hverandre for å bli sett og hørt i valgkampen og kommer med stadig nye beskyldninger og sleivspark, kan vi bli både forvirra og lei av alt sirkuset lenge før valglokalene åpner.

Vi har vært vant til at de største politiske partiene på stortinget egentlig er ganske like. I hverdagen din har det kanskje ikke utgjort noen enorm forskjell hvilket parti du har stemt på – eller om du har bestemt deg for å være ”sofasitter” ved valget. Dette valget er annerledes.

”Det e itjnå som kjæm tå sæ sjøl”. Ren sannhet og hverdagspoesi fra’n Rotmo. Det kan brukes om det meste her i livet. Har vi ordene til Rotmo i bakhodet, er det enkelt å se at regnestykkene til Frp ikke går opp.

Når alle skal betale mindre inn i felleskassen – spesielt de rikeste – samtidig som alle problemer skal løse seg på 1 – 2- 3, så er det noe som skurrer. Frps løsning på det meste er å bruke sparepengene våre – oljefondet. Du trenger ikke være god i matematikk for å skjønne at sparepengene fort blir brukt opp med Frps valgløfter. Selv økonomer skjønner det – bare ikke økonomene fra Frp. Verden er ikke så enkel som Frp vil at den skal være.

Oljefondet er hele Norges sikkerhet og en del av løsningen for at vi alle skal være sikra en verdig alderdom og utbetaling av en pensjon – selv i tider hvor samfunnet egentlig ikke har råd til pensjonsutbetalinger.

Frp vil at markedet skal rå, de vil at så mange som mulig av oppgavene i samfunnet skal løses av det private næringslivet. Det er mye som må gjøres med det norske helsevesenet, det kan jeg være enig i. Vi har store utfordringer framover og mange problemer å løse. Mye kunne vært enda bedre. Men jeg kan ikke se at oldemor får det bedre på sykehjemmet av at noen skal tjene penger på henne, eller på andre som er syke. Jeg tror ikke vi trenger direktører og bedriftsstyrer som skal ha bonuser for å sørge for at syke mennesker får behandling eller for å gi hjelp til folk som sliter. Helsa vår og kvaliteten på omsorg kan ikke måles i kroner og øre.

Dette valget er annerledes fordi vi kan få en regjering etter valget som river ned velferdssamfunnet vårt. Som fjerner mye av den tryggheten vi i Norge har bygd opp gjennom mange år og som vi nå tar for gitt. Vi kan få et samfunn der pengene og ikke hjertet rår. Et samfunn der vi ikke jobber ilag for å få til noe – men der ”hver mann er sin egen lykkes smed”. Der hver og en har nok med seg selv. Skal vi ha fellesskap eller egoisme?

I valgkampens hete og virvar må vi stoppe opp og spørre oss selv: Hvilket samfunn ønsker vi? For oss selv, for våre barn og våre barnebarn? Vi står ved et veiskille i norsk politikk ved dette stortingsvalget. Jeg er ikke i tvil om hvilken vei jeg velger…