Som en av deltakerne på lederkurset “Kvinne på Topp 2010” i Arbeiderpartiet, har vi jobbet med partiets store rådslag og medlemsdebatt; “Herfra til 2029”. Du kan lese mer om rådslaget her

Rådslaget omfatter tema som Klima/energi, integrering og arbeid. Her stilles viktige spørsmål om utviklingen videre. “Herfra til 2029” handler i bunn og grunn om hvilken framtid vi vil ha – for oss selv, for våre barn og barnebarn. Hvordan kan vi påvirke framtiden gjennom politiske beslutninger? Ta de riktige grepene for å bevare velferdsordningene våre – uten å drive rovdrift på naturressursene våre og miljøet? Hvordan skal vi i fellesskap løse utfordringene vi står ovenfor, betale for velferdsordningene og utvikle renere energikilder?

Rådslaget stiller gode spørsmål og jeg tror ikke det finnes en enkelt person eller gruppe som sitter med alle svarene. Nøkkelordet her er fellesskap. Vi må bruke alle gode ideer dersom vi skal greie å løse utfordringene. Vi må være åpne for et bredt samarbeid mellom forskning/fagmiljø, næringsliv, organisasjoner og enkeltpersoner med gode ideer. Vi har ikke råd til å forkaste en eneste god ide, pga. prestisje, penger eller sneversyn og liten vilje til å satse nytt. Vi har ikke tid til å la utviklingen gå sin gang med små justeringer og små bevilgninger til delprosjekt over flere år. Vi må være modige.

Sammen må vi omfavne de løsninger som kan gi oss de resultatene som fungerer. Vi må bevege oss gradvis bort fra oljeproduksjon og over på ren energi fra fornybare energikilder. Vi må ta i bruk ny teknologi innen helsesektoren, innen energiproduksjon og for å spare miljøet. Vi må tenke nytt rundt alder, helse og arbeidsliv.

Jeg tror vi i framtida vil få et samfunn hvor hver husstand eller fellesbolig produserer den energien som trengs for å være selvforsynt. Jeg tror vi kan finne enda bedre løsninger for pasienter som ønsker og har mulighet til å få behandling i eget hjem. Jeg tror fremtidens eldrebølge må løses gjennom bedre livskvalitet – helsefremmende tiltak og mer aktivitet for eldre. Vi må slutte å kun reparere. Vi må være modige og fokusere mer på forebygging. Det vil koste litt penger – men vi har ikke råd til å la være.

Jeg tror generelt vi må slutte å fokusere på menneskers alder, men begynne å se hver enkelt – se deres personlighet og kompetanse. Blir vi flinkere til å se hele mennesket, vil vi gi mennesker bedre livskvalitet og helse. Jeg mener alle som leder eller jobber sammen med mennesker må ta dette ansvaret. Da vil vi finne løsninger for hvordan hver enkelt kan bidra til fellesskapet, ikke bare gjennom å betale inn skatt.

Det er ikke naturlig at man etter mange år i arbeidslivet plutselig skal være hjemme hver dag. Jeg tror mange synes det føles godt å ikke ha presset fra en fulltidsstilling hengende over seg lenger. Samtidig vet jeg at det er mange som etter noen uker i pensjonisttilværelsen begynner å føle et tomrom. De føler seg unyttige og faller utenfor de sosiale nettverkene som arbeidslivet ofte gir oss. Arbeiderpartiet introdusere nå løsninger som gjør det lettere for folk å velge å jobbe lenger. Det kan være verdifullt for mange pensjonister å ha en meningsfull hverdag gjennom fortsatt deltakelse i arbeidslivet, selv om de ikke er nødt til å gå på jobb hver dag.

Samtidig synes jeg ikke vi har gjort nok for å få folk til å tenke over hva jobben egentlig betyr for dem. Mange innser ikke hvor viktig den har vært, før de av ulike grunner ikke deltar i arbeidslivet mer. Vi må gjøre arbeidsplassen til et sted hvor flere finner en mening med sitt liv og med de oppgavene de utfører. Hvor folk trives og ønsker å delta, får et nettverk og får økt livskvalitet. Arbeid må bli ansett som et gode, ikke et ork.

Jeg har hørt mange snakke om hvor godt det hadde vært å ikke jobbe. Sånne holdninger forundrer meg hver eneste gang jeg treffer på dem. For meg er det å jobbe en stor del av livet mitt. Nærmest uansett hvor du jobber, så har du mulighet til å finne mening i jobben. Uansett arbeidsplass og arbeidsoppgaver, så har jobben din betydning for andre mennesker. Nærmest samme hva du jobber med så kan måten du behandler folk på jobb hver dag utgjøre en forskjell – enten du møter elever, brukere, pasienter, kunder, leverandører eller kollegaer.

Jeg tror mennesker trenger en grunn for å stå opp om morgenen, en mening med hverdagen sin – uansett hvem vi er eller hvor vi bor. Jeg tror vi må dempe individualismen – fokuset og presset på at alle skal realisere seg selv. Dempe forventningene om være vellykkede målt ut fra kroner og øre. Jeg tror vi trenger et samfunn med mer fellesskap – hvor hver enkelt kan realisere seg selv gjennom å bety noe positivt i andre menneskers liv. For meg handler “Herfra til 2029” om mange store og små felles prosjekt for en felles framtid. Sammen kan vi finne de løsningene vi trenger. Hvis vi lar alle bli hørt og tør bruke de ideene som kommer fram. Hvis vi er modige.